Publikasjonen Breaking the Fourth Wall er mer enn en rapport som dokumenterer hva som har skjedd i noen prosjekter. En kritisk gjennomgang av temaer som blant annet estetikk og politikk, kunstnerisk kvalitet, publikumsbygging, organisering, innovasjon, demokratisering og kreativitet, gjør den svært aktuell i forkant av den kommende Kulturmeldingen. 


Fakta
Ine Therese Berg

For tiden stipendiat ved Institutt for estetiske fag, OsloMet -Storbyuniversitetet. Doktorgradsprosjektet hennes tar for seg fenomenet og begrepet ’deltagelse’ og ser gjennom fire artikler på hva slags estetiske og politiske motsetninger som oppstår rundt begrepet i ulike teaterpraksiser, samt estetiske, teaterteoretiske og kulturpolitiske diskurser. Berg er utdannet teaterviter fra UiO og har arbeidet som faglig rådgiver i Danseinformasjonen hvor hun blant annet hadde ansvaret for EU-prosjektet kedja Writing Movement. I tillegg har hun vært teaterkritiker og skribent i publikasjoner som Morgenbladet og Shakespearetidsskriftet og har vært aktiv i scenekunstfeltet i en rekke styreverv og komitéarbeid.

Norske kulturinstitusjoner henger etter

En gjennomgang jeg har gjort av norsk kulturpolitikk i forbindelse med mitt pågående doktorgradsarbeid om publikumsdeltagelse viser at det i Norge har det vært lite kulturpolitisk fokus på publikumsmedvirkning som et verktøy for å øke det kulturelle demokratiet. Norske kulturinstitusjoner henger også etter mange av sine europeiske motparter i arbeidet med å knytte publikum tettere til seg. For eksempel viste den omdiskuterte rapporten Fremtidens kultur i et brukerperspektiv (InFuture, 2018) at representanter fra kulturlivet ga "medvirkningstrenden" lavest viktighet av alle tendensene analysebyrået InFuture hadde utpekt. Dermed er det en liten begivenhet for oss som har interesse for dette temaet at Kunnskapsverket nylig ga ut boka Breaking the Fourth Wall: Proactive Audiences in the Performing Arts, i samarbeid med Universitetet i henholdsvis Montpellier og Barcelona. 

Ine
Ine Therese Berg. Foto: Tale Hendnes.  

Med utgangspunkt i EU-prosjektet BeSpectACTive og konferansen The Proactive Role of Live Performance Audiences i Barcelona i 2016, tar en solid rekke artikler for seg utfordringene ved det som på engelsk gjerne betegnes som en "participatory agenda" i kunsten og kulturen. Et særlig fokus både i prosjektet, som i boka, er på utøvende kunst, med mange av de praktiske eksemplene hentet fra scenekunstfeltet. I Norge er "medvirkning" det mest aktuelle begrepet å oversette "participation" med i denne konteksten og det er dette som ble brukt blant annet i Inkluderingsmeldingen Kultur, inkludering og deltaking (Kulturdepartementet, 2011), men også "medproduksjon" eller "medskapning" som brukes i overnevnte "framtidsrapport" er aktuelle oversettelser. 


 

Tendenser i tiden


Lluis Bonet og Emmanuel Nègrier som er to av de sentrale forskerne som følger BeSpecACTive prosjektet, innleder med en kort innføring i framveksten av "participation" som teoretisk og kulturpolitisk begrep og knytter det særlig til tre samfunnstrender: For det første nye digitale kommunikasjonsverktøy. For det andre en oppløsning av sosiale hierarkier og sosial determinisme koblet med en kunstnerisk utvikling som tar et oppgjør med en lukning av kunstfeltet om seg selv, jamfør autonomitankegangen. Og for det tredje en kulturpolitisk agenda som vektlegger kulturell demokratisering. 

Capo
Fra en forestilling av italienske Capotrave. 

Disse perspektivene tas opp igjen og stilles spørsmål ved på ulike måter i de etterfølgende artiklene. Det som er verdt å merke seg er at ideen om at deltagelse fører til myndiggjøring av publikum, som ser ut til å være en viktig motivasjon bak BeSpecACTive prosjektet, utfordres av mange av bidragsyterne. Ikke fordi det ikke kan skje, men fordi gode medvirkningsprosesser er kontekstfølsomme - det er så mange faktorer som gjør det vanskelig, alt fra ideologi, tradisjoner og forventninger, til kompetanse, tid og ressurser. Eksempelvis henviser Jaroslava Tomanová, i en artikkel om kunstnerisk kvalitet og publikums myndiggjøring, til kjente referanser som Jacques Rancière, Adam Alston og Ben Walmsley som på ulikt vis kritiserer ideen om publikumsmedvirkning som politisk radikal og frigjørende kraft. Like gjerne er medvirkning et instrument i en neoliberal logikk hvor hele befolkningen skal være produktive konsumenter som tilslører at makten egentlig sitter et annet sted. Walmsley er symptomatisk også den som oppsummerer konferansen og avslutter boka med artikkelen A plea for audiences: from active spectatorship to enactive audiency med å kraftfullt oppfordre kunstinstitusjoner til å slutte å behandle publikum som kunder og heller se på dem som partnere og gjester. 

bpk
Rapporten fra Kunnskapsverket. 

Det som gjør Breaking the Fourth Wall til mer enn en rapport som dokumenterer hva som har skjedd i noen prosjekter et fåtall har vært i kontakt med, er nettopp at den har en såpass kritisk vinkling og dermed lykkes i å vise kompleksiteten i medvirkning som fenomen i kunstnerisk og institusjonell praksis. De ulike artiklene trekker veksler på både en kulturpolitisk, sosiologisk og estetisk diskurs gjennom en kritisk gjennomgang av tema som estetikk og politikk, kunstnerisk kvalitet, publikumsbygging, organisering, innovasjon, og begreper som "participatory culture", "prosumer", demokratisering og kreativitet. Med andre ord er det åpenbart at den i forkant av den kommende Kulturmeldingen er svært aktuell. 



 

Last ned rapporten her

 

Gode råd


Ettersom jeg selv forsker på publikumsmedvirkning og for tiden ser på koblingen mellom kulturpolitikk og kunstneriske og institusjonelle praksiser, kan det selvsagt hende jeg tilhører gruppen spesielt interesserte, men jeg tar sjansen på å anbefale boka til alle som er opptatt av kulturpolitikk samt kunstnere og kulturinstitusjoner som er interessert i å utforske ulike former for publikumsmedvirkning. Det er en god introduksjon til noe som etter hvert er internasjonalt etablert som et eget forskningsfelt og potensielle lesere vil få med seg flere gode råd på veien, særlig når det gjelder hva man egentlig kan forvente seg at medvirkningsprosesser kan generere av resultater. For er det virkelig sånn at medvirkning egner seg som verktøy for publikumsbygging når det viser seg at prosessene ofte er sårbare, tidkrevende og estetisk sett treffer den gruppen som allerede er storbrukere av kulturen? Og kan man snakke om demokrati når det er kunstneren og institusjonen som både definerer rammer, kvalitetsmål og har siste ordet? 

publikum

Bortsett fra at artiklene som oppsummerer workshop-sesjonene fra Barcelona-konferansen framstår delvis repetitive og noe ufokuserte og dermed er bokas sympatisk demokratiske, men likevel svake punkt, står Breaking the Fourth Wall støtt som en selvstendig utgivelse som har relevans langt utover de involverte aktørene. Faktisk finnes det ingen systematisk oversikt over prosjektene i BeSpectACTive, selv om enkelte av organisasjonene som deltar, for eksempel KiloWatt festivalen i Sansepolcro, Italia, som involverer publikum som kuratorer, brukes som eksempel av flere av skribentene. Imidlertid kan man håpe på at det kommer en grundig gjennomgang av prosjektets residenser, forestillinger, workshops og konferanser når prosjektet nå går mot slutten etter fire år.

 

Det er helt åpenbart at det er behov for en oversikt over slike medvirkningsprosjekter som både kan gi et innblikk i europeiske aktører på feltet, og sammenligne ulike organiseringsmodeller. En kommende oversikt og evaluering vil også kunne gi en konkretisering av den til tider noe teoretiske kritikken av publikumsmedvirkning, hvor man ser nærmere på om idealet om kulturelt demokrati lar seg gjennomføre i praksis innenfor eksisterende strukturer. Jeg gleder meg allerede.

 

Litteratur:

Breaking the Fourth Wall: Proactive Audiences in the Performing Arts, Lluis Bonet og Emmanuel Négrier (red.), Kunnskapsverket, 2018


Fremtidens kultur i et brukerperspektiv, InFuture, 2018

Kultur, inkludering og deltaking, Kulturdepartementet, 2011