Kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten skryter i en kommentar av Kulturminister Trine Skei Grandes første kulturbudsjett. Det er helt på sin plass, men det er pussig at Sørheim trekker fram som ekstra positivt at det nesten ikke handler om "kultur og næring". Fakta er at det er mer på dette budsjettet som går til næring enn hos de foregående kulturministrene i noen Solberg-regjering.

Jo, det handler om næring også!

Selv om de ikke er så høylytte som tidligere årganger, er de kulturelle og kreative næringene et satsingsområde også for denne regjeringen. Blant annet er den såkalte Kunstsiloen i Kristiansand blitt prioritert med 175 millioner. Dette er et paradeeksempel på hvordan det private og offentlige går sammen for å finansiere kultur. I beskrivelsen av Kunstsiloen blir den omtalt som en del av den strategiske destinasjonsutviklingen av regionen. Ofte snakkes det om opplevelsesøkonomien, der man må levere noe mer enn god kvalitet. Kunden må engasjeres følelsesmessig. Kunstsilo-prosjektet kunne blitt tatt rett ut av en lærebok om opplevelsesøkonomien. 

Kunstsilo
Slik blir Kunstsiloen i Kristiansand i den ikoniske silobygningen signert Arne Korsmo på Odderøya i Kristiansand. Gjennom en gavmild milliardær-kristiansander bosatt i London som har gitt store deler av samlingen sin til Sørlandets kunstmuseum, mye politisk støy, en kontroversiell direktøransettelse og nå sist oppkjøpet av Marianne Heskes "Gjerdeløa", har museet allerede plassert seg på det nasjonale kulturkartet. Ill.: SKMU.  

I kultursektoren er man nøye med å påpeke at det er en spenning i det å skjære kultur og næring over en kam – kultur og næring drives ofte av ulike logikker og motiver. Sørheims kommentar illustrerer dette godt. Men er det ikke sånn med de fleste politikkområder – ambisjonene begrenser seg sjeldent til kun det spesifikke feltet?

Landbrukspolitikk er også distriktspolitikk; forskningspolitikk er også næringspolitikk; utdanningspolitikk er forskningspolitikk og så videre. Hvert område har et samfunnsoppdrag som er større enn sitt eget, snevre felt. Det samme gjelder for tiltak i de kulturelle og kreative næringene -  de må klare å kombinere det å skape kunst og kultur med et næringsfokus. Dette kommer ikke minst til syne i fokuset på kulturbasert turisme. Regjeringen har til og med satt ned et samarbeidsråd for kultur og reiseliv for å løfte fram mulighetene i samarbeidet mellom disse to sektorene. 

UK
Illustrasjon fra rapporten Creative Industries Mapping Document. 

I England er NESTA ett av de miljøene som har arbeidet mest med forskning på dette feltet i en årrekke, og kommet med forslag til tiltak opp mot kulturelle og kreative næringer. Det er derfor verdt å merke seg når to av nestorene i det miljøet, Hassan Bakshi og Stuart Cunningham, mener det er på tide å skille kultur ut fra de kreative næringene. De mener at denne sammenblandingen av kultur og næring fører til en forflating av kulturpolitikken.

Dette kan synes noe ironisk, i og med at Storbritannia med rapporten 'Creative Industries Mapping Document' var blant de første til å kartlegge de kulturelle og kreative næringene. Denne ble fulgt opp i Norge med flere sammenliknbare kartlegginger. Kartleggingene dokumen­terte at disse næringene utgjorde en ikke ubetydelig del av økonomien, noe som økte oppmerksomheten om kulturelle og kreative næringers potensial som verdiskaper. I tillegg til å være viktig når det gjelder sysselsetting (3 – 5 % i de fleste vestlige land), tiltrekker de seg mange talenter som skaper mye aktivitet.

I Storbritannia innførte man begrepet "creative industries". Dette ble dels begrunnet med at man da kunne inkludere næringer som ikke tradisjonelt hørte hjemme i kulturøkonomien, som for eksempel software. Dette gjorde at virksomheten ble vesentlig større (enkelte hevder at den ble "blåst opp"), og dermed var det en enklere øvelse å vise hvor viktig den var rent økonomisk. Dessuten er det flere som argumenterer for at dette var et strategisk grep fra daværende statsminister Blair som en del av en ny-liberalistisk politikk, som fikk sin konkrete utforming gjennom New Public Management og Den tredje vei. Det var, og er, en politikk som litt forenklet går ut på at markedskreftene i større grad skal være med å bestemme hvordan vi organiserer samfunnet. På kulturfeltet skapte dette mye motstand hos den tradisjonelle kultur og kunst-sektoren – hvor mange kjente seg fremmedgjort overfor sine nye "kollegaer" i den kreative industrien, med en helt egen og annerledes logikk og ikke minst språk.

Det er dette Hassan Bakshi og Stuart Cunningham, tar opp i sitt forslag der de mener at det er på tide å skille kultur ut fra de kreative næringene. De mener at kulturen kun er 'pynten på kaka', og at det er de mere kommersielle bransjene som står for både sysselsetting og verdiskaping. Det blir feil premisser når kulturene blir målt på næringslivets standarder. Vi ser noe av det samme i Norge. I den seneste kartleggingen gjort av kulturelle og kreative næringer (BI 2016), er bransjen kalt 'Visuell virksomhet' den største målt i sysselsetting. Dette er en bransje som innbefatter blant annet design, kunst og museum & kulturarv. Om vi ser på BIs egne tall for de største virksomhetene målt etter verdiskaping, ser vi at 2 av de tre største leverer arbeidstøy. I tillegg er tre av topp ti museer, som i stor grad baserer inntektene på offentlige tilskudd og kun et fåtall av de ansatte er involvert i hva som tradisjonelt defineres som kreativt arbeid. I de kulturelle næringene ser vi gang på gang at de som står for brorparten av verdiskaping og sysselsetting er i ytterkanten av hva vi vanligvis forstår som kulturelt. 

I kulturrådets ferske tildelinger fra Seksjon for kreativ næring, er det tydelig at man tenker å bygge bransje. I den ordningen ser man i stor grad forbi kunstnerne og forsøker å tette hull i verdikjeden eller styrke ledd som er svake. De bygger med andre ord opp de mer kommersielle delene av bransjen som er nødvendige for at kunstneren skal kunne nå ut til et publikum, eller som økonomer kaller det – markedet.

I kultur og næring ligger det innebygde motsetninger – og det er en bra for begge områdene. Kunstnere drives gjerne av en ikke-økonomisk anerkjennelse, og kunsten i seg selv og dens kvalitet oppleves som mye viktigere enn økonomisk fortjeneste av kunsten. Like fullt må det penger inn for at det skal skapes god, djerv og spennende kunst og kultur. Derfor er det en misforståelse når det blir trukket fram at noe av det mest positive med Kulturministeren sin presentasjon av sitt første budsjett, er at hun ikke snakker om næring. Det tyder på en litt nærsynt forståelse av sektoren. For det er mange i tillegg til de utøvende kunstnerne som bidrar til at kultursektoren er et attraktivt sted å jobbe. Det er like mye de utenfor rampelyset som for eksempel managere, kuratorer, produsenter som er med å bygge bransjen.

Hvis vi vil styrke kulturen i Norge, må vi også bygge kulturnæring.

Les innlegget i Aftenposten her