Et kjent fenomen er det som heter «confirmation bias» – det vil si at man ser det man er opptatt av. Etter man har blitt gravid er for eksempel plutselig hele byen full av barnevogner. Jeg er opptatt av kultur og næring og økonomien i kultur, og hørte naturligvis ekstra nøye etter når Kulturministeren snakket om penger og bransjer.

Kulturen kommer først

Så vidt jeg kunne oppfatte nevnte hun "kulturelle og kreative næringer" kun en gang. Hun snakket derimot mye om økonomi, om at kultur var en viktig eksportvare, om kulturen som bidragsyter inn mot innovasjon. Kulturministeren kjenner åpenbart feltet godt og har tilsvarende troverdighet. Kanskje det er dette som kommer til syne her?

Forskning viser at: Sterk motstand mor næringsbegrepet

I en fersk studie vi har gjort av næringsrettede virkemidler for scenekunst (siste grafiske hånd blir lagt på verket – kommer på kunnskapsverket.org før jul), er ett av de tydeligste funnene vi har gjort motstand mot ideen om at man driver næringsvirksomhet. 60 prosent av de som besvarte spørreundersøkelsen anser i liten eller ingen grad sin virksomhet som næringsvirksomhet. Virksomhetene har først og fremst kunstneriske målsettinger, med forankring i kunstens egenverdi og at et marked ikke alene kan eller bør styre kunsten. Med utgangspunkt i vår spørreundersøkelse er det derfor mye som tyder på at spørsmål rundt næring er splittende, der en hovedpart overhode ikke identifiserer seg med begrepet, og heller ikke anser virkemidler for næring som relevante for sin virksomhet. Motsatt finner vi at flere også anser slike virkemidler for relevante, og at disse også anser sin virksomhet som næringsvirksomhet i større grad.

Det fremheves i dybdeintervjuer i den samme studien, at selv om man tar hensyn til økonomien, så er aldri et økonomisk overskudd et mål for virksomheten i seg selv. Det poengteres at så lenge man ikke har en intensjon om å tjene penger, blir en næringspolitisk terminologi om virksomheten, fremmedgjørende og for mange svært provoserende. Det nevnes også at dersom virksomheten skal ha et næringsrettet fokus, må ikke det kommersielle potensialet legge for store føringer på kunsten som produseres. Dette kan svært forenklet peke på at det er en spenning i prioriteringer mellom store deler av scenekunstfeltet og den næringsrettede kulturpolitikken. Likevel svarer tjue prosent at de i svært stor grad anser sin virksomhet som næringsvirksomhet. Denne gruppen har også størst årsomsetning. Det er kanskje denne strømningen kulturministeren har fanget opp og tar på alvor når næringsbegrepet blir tonet ned.

Mer økonomi

I selve Kulturmeldingen er avsnittet som omhandler kulturelle og kreative næringer det mest konkrete, med de tydeligste og mest konkrete tiltakene. I Kulturministerens presentasjon var derimot næring tonet ned, i forhold til det litt mer omfangsrike økonomibegrepet. Hun pekte på at i hele kulturfeltet finner man en blandingsøkonomi – noe offentlige penger og noe fra markedet (eller publikum som de fleste i kulturfeltet liker å kalle det). Skei Grande var tydelig på at hun mente at det var rom for både børs og katedral i kulturen. 

Dette er også noe som fremkommer i vår undersøkelse av scenekunst. Her ser vi at virksomhetene er opptatt av økonomi, og å holde orden på økonomien. Generelt kan det synes som man har mye stolthet her, og at det legges ned mye ressurser og innsats for at dette skal være i orden. Det betyr med andre ord at selv om næringsbegrepet kan være fremmedgjørende, betyr det ikke at kulturlivet ikke er opptatt av økonomi.

I en tidligere blogg har vi i Kunnskapsverket nevnt at to av de mest erfarne forskerne på feltet, britiske Hassan Bakshi og Stuart Cunningham (begge med erfaring fra NESTA), mener at det er på tide å skille kultur ut fra de kreative næringene. De mener at denne sammenblandingen fører til en forflating av kulturpolitikken. I forbindelse med kartlegging av denne sektoren, innførte man i Storbritannia begrepet "creative industries". På kulturfeltet skapte dette mye motstand hos den tradisjonelle kultur og kunst-sektoren – hvor mange kjente seg fremmedgjort overfor sine nye "kollegaer" i den kreative industrien, med en helt egen og annerledes logikk og ikke minst språk. Det er dette Hassan Bakshi og Stuart Cunningham tar opp i sitt forslag, der de mener at det er på tide å skille kultur ut fra de kreative næringene. De mener at kulturen kun er 'pynten på kaka', og at det er de mere kommersielle bransjene som står for både sysselsetting og verdiskaping. Det blir feil premisser når kulturene blir målt på næringslivets standarder. I de kulturelle næringene ser vi gang på gang at de som står for brorparten av verdiskaping og sysselsetting er i ytterkanten av hva vi vanligvis forstår som kulturelt. 

Kunsten å tænke sjæl

Ellers la jeg merke til at Kulturministeren flere ganger understreket at kulturen var viktig i dannelsen av mennesker – spesielt barn og unge. Flere ganger sa hun at kunnskap om kultur var viktig for å ikke la seg dupere (å bløffe eller la seg imponere ved bløff – Store Norske Leksikon). Man skal kunne så mye om kunst og kultur at man selv kan bestemme hva man liker og ikke liker – ingen andre skal fortelle deg nettopp det. Kulturen skal ikke (bare) skape kunder, men aktive borgere. Kanskje litt trist for oss som er opptatt av kultur, og har troen på kraften i kulturen, så går dette på tvers av forskningen. For det er det viser seg at kunst og kulturinteresse følger samfunnsklasser – kulturell kapital er gjerne noe som går i arv, og følger andre sosiale markører som utdannelse, inntekt og innflytelse. Selv i en digital verden der alt er tilgjengelig for alle – hele tiden, finner vi igjen de samme mønstrene. Det kan til og med virke som om det store tilbudet av kunst og kulturtilbud er med og sementerer kulturforbruk.

Hvordan statsråden, som flere ganger sa at alle skal ta del i kulturlivet, skal bidra til å løse en så strukturell utfordring i digitaliseringens tidsalder, blir noe av det mest spennende i oppfølgingen av denne Kulturmeldingen.

Rapporten Mammons akkompagnement - Næringsrettede virkemidler for scenekunst av Marie Rønshaugen og Atle Hauge (Kunnskapsverket 2018), blir presentert på seminaret Kunst i tall 2017 i regi av Norsk Kulturråd 5. desember på Lillehammer Kunstmuseum. Selve rapporten vil foreligge i midten av desember.