Nylig solgte de norske stjerneprodusentene i Stargate hele sin låtkatalog til det California-baserte oppkjøpsfirmaet Shamrock Capital for nærmere en halv milliard kroner. Men allerede for 20 år siden var avdøde David Bowie en av de første rockestjernene som så verdipotensialet i egne låter og opphavsretten som fulgte med.  
Eierskap og utnyttelse av intellektuelle rettigheter, opphavsrett, varemerker og patenter...er nå muligens den største og raskest voksende kilden til rikdom i verden.

Pengemannen Bowie

I følge DN var grunnlaget for avtalen at rettighetene genererer faste årlige inntekter til rettighetshaverne på mellom 3,5 og fire millioner pund.

David Bowie døde 69 år gammel i 2016 etterlot han seg en formue på rundt 6 milliarder kroner. Hvor kom pengene fra? Bowie hadde sine ups and downs, både kunstnerisk og kommersielt, men hele tiden viste han i sin opprørske nonchalanse, akkurat som Mick Jagger og Andy Warhol, en velutviklet sans for business, i dette tilfellet å generere mest mulig ut av sin egen opphavsrett eller IPR, Intellectual Property Rights.

David
Foto: Flickr. 

I 1997 lanserte han i samarbeid med investeringsfirmaet Pullman salget av såkalte "Bowie Bonds" – et investeringsobjekt som samlet sammen alle fremtidige inntekter av opptak utgitt før 1993 og satte dem inn i 10-årige obligasjoner med en rente på 7,9 prosent. Verdien var altså knyttet opp til fremtidige royalties fra Bowies egne låter, skriver nettstedet classicrock.com.

Visjonært trekk

Bowie Bonds ble populære hos investorene, både fordi det var et nytt produkt i markedet, fordi det alltid nesten uansett er smart å være med helt fra starten av og fordi «avkastingen» på musikken til en så anerkjent artist som David Bowie ble ansett for å være trygg og forutsigbar. Noen år før hadde han hatt noen av sine største kommersielle suksesser med låter som Let's Dance, Tonight og Never Let Me Down, fra en periode som i ettertid er blitt karakterisert som Bowies mest «tilgjengelige». På denne tiden solgte han rundt en million musikkenheter i året.

Bransjenettstedet Billboard, som siden det startet som et musikkmagasin i1884 hvor forretningsideen var å føre lister over de mest solgte platene i USA, karakteriserte dette som et svært visjonært trekk fra Bowie.

Pullman estimerte på den tiden verdien av Bowies katalog til 100 millioner dollar, hvor de la inn som en forutsetning et tiår med jevnt, høyt salg. Underveis hadde obligasjonene blitt vurdert av de beste kredittinstitusjonene. Dette banet i etterkant veien for en rekke tilsvarende nye kjendisprodukter fra Pullman, blant annet med soullegenden James Brown.

Lanseringen av obligasjonene viste seg å være perfekt timing. Platesalget til Bowie gikk til himmels på slutten av 90-tallet, hvor bransjens fortjenestemarginer økte som en følge av at produksjonen av CD’er sank i pris. Men like om hjørnet var lanseringen av MP3-spilleren og med den utbredelsen av fildelingsnettverket Napster. På begynnelsen av det 21. århundre befant musikkbransjen seg plutselig i en krise.

stargate
Stargate: Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen. 

Frykten for et sviktene marked spredte seg også til investorene i takt med at kundene forsvant fra den fysiske musikkhandelen, etter som salget av fysiske musikkprodukter som en CD eller en LP falt som en stein. I 2004 ble obligasjonene omtalt som "junk-bonds", men Pullman insisterte allikevel på at de hadde et betydelig inntjeningspotensiale på sikt. "Obligasjonene har ikke blitt misligholdt og vil ikke bli misligholdt. Verdien av opphavsretten til David Bowies verker ligger langt over den utestående saldoen på obligasjonene," hevdet Pullman.

På tross av betydelige innkjøringsproblemer for musikkindustrien på begynnelsen av den digitale tidsalder, har interessen for avkastning på strømming og nedlasting basert på fremtidige royaltyutgifter økt med betydelig i løpet av de siste årene. Royalty per avspilling er mindre, men volumet i antall strømminger på ulike plattformer har eksplodert. «Grunnlaget for omsetningen øker, selv om CD-salget er lavere," sa Pullman til CNN etter Bowies død i 2016. "Og etter hans død vil den også øke."

Og nå er det altså åpenbart at flere fra finanssektoren ser muligheter i dette markedet. I 2009 kjøpte det nederlandske pensjonsfondet Stichting Pensioenfonds ABP katalogen til musicalkongene Rodgers and Hammerstein sammen med et musikkforlag for rundt 1,6 milliarder kroner. I 2012 kjøpte Sony/ATV sammen med David Geffen, GSO Capital Partners og forvaltningsselskapet etter Michael Jackson EMI Music Publishing med en katalog på over 1 million sanger for 2.2 milliarder dollar. Ett av de mest kjente firmaene, eller oppkjøpsfondene som satser på dette, er amerikanske Round Hill Music, startet av den tidligere hedgefondforvalteren Josh Gruss. De investerer kun i opphavsrett til musikk. I følge Forbes forvalter Round Hill Music nå godt over 200 millioner dollar i dette fondet, som raskt ble overtegnet.

Selskapet sitter nå på en katalog med over 20 000 sanger, blant annet signert Beatles, Rolling Stones, Frank Sinatra, Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Miles Davis, James Brown, Bruno Mars, Aerosmith, Katy Perry, Bon Jovi og Celine Dion. I følge Forbes har Round Hill så langt brukt ca 50 millioner dollar på oppkjøp av rettigheter. Forbes anslår at Round Hills årlige avkastning er på ca 15 %, noe som gir en payback til investorene på 10 %. Det anses som bra.  

Og når norske Stargate.

På nettsiden til Pullman Group står det at de for tiden er den mest aktive kjøperen av royaltyrettigheter i musikkbransjen, og han mener at «eierskap og utnyttelse av intellektuelle rettigheter, opphavsrett, varemerker og patenter...er nå muligens er den største og raskest voksende kilden til rikdom i verden».

50 milliarder kroner

I følge Forbes "omsetter" musikkrettigheter nå årlig for rundt 6 milliarder dollar, rundt 50 milliarder NOK. Av dette kommer omtrent 40 % av inntektene fra offentlig fremføring av komposisjoner gjennom kringkasting på TV, radio, kabel og satellitt, live performance på en konsert eller øvrige spillesteder. I følge IFPIs Global Music Report 2016 var den totale verdien på innspilt musikk globalt cirka 15 milliarder dollar i 2015, hvorav USA er det største markedet med cirka en tredjedel.

Med nye og uprøvde verdikjeder har frykten for manglende inntjening på de nye plattformene vært høyst begrunnet. Men med digitaliseringen har det samtidig blitt et helt annet mangfold av distribusjonskanaler og følgelig inntektsstrømmer både knyttet opp til "gamle" produkter som film, dokumentar, TV og "pausemusikk" i stadig flere servicerelaterte kundetjenester. I tillegg kommer dataspill og internett. Med flere distribusjonskanaler med ulike formater har derfor etterspørselen etter musikk øket, samtidig som de globale strømmetjenestene for musikk som Spotify har fått på plass forretningsmodeller som etter hvert også gir mening for rettighetshaverne. Men den viktigste endringen, som radikalt har minsket behovet for piratnettsteder, er de relativt lave abonnementsavgiftene på de store strømmetjenestene. 

Samtidig fremhever artikkelen i Forbes at royaltyinntekter fra musikk har noen klare produktfordeler versus andre investeringer, som gjør at erfarne investorer i økende grad nå begynner å snuse på dette:

  • De oppleves som stabile over tid og med en forutsigbar inntektsstrøm
  • De blir bare i liten grad utsatt for konjunktursvingninger som påvirker andre markeder, som aksjer og obligasjoner
  • Utviklingen i fremvoksende markeder verden rundt er nå i langt større grad tilpasset den teknologiske utviklingen. Dette innebærer blant annet at man hopper bukk over et gammeldags kabelbasert telenett og går rett til mobiltelefoni
  • Innovative tjenester får dermed mye bedre tilgang til det enorme potensialet i disse markedene gjennom den eksplosive veksten i digitale medieplattformer

Hva skjer' a – i Norge

Utfordringene omkring tilgang til risikokapital og finansiering av norsk musikkliv er noe både Kulturdepartementet og en rekke andre aktører, inklusive Kunnskapsverket – Nasjonalt senter for kulturelle næringer, har vært opptatt av en stund.

Flere utredninger har drøftet ulike problemstillinger knyttet til disse utfordringene. I rapporten (Virke)Apparatet bak musikken – rekkevidde og presisjon (Kunnskapsverket 02-2017) skrevet av forsker i Kunnskapsverket Anders Rykkja, fremheves bedre tilgang til risiko- og investeringskapital, fortrinnsvis gjennom lånebaserte tilskuddsordninger. I rapporten sier flere av informantene at det ikke er mangelen på startkapital eller prosjektmidler som hindrer dem i å satse, men tilgangen på lån. Ingen av selskapene er særlig opptatt av nye tilskuddsordninger eller mer gratispenger – de vil ganske enkelt ut av klientrelasjonen og blir sett på som næring.

Les rapporten her:

I rapporten The music industry in the dawn of the 21st century - networking for a thriving music industry (Kunnskapsverket nr 05-2017), skriver forsker Ricardo R. Álvarez Vázquez, at musikk "kanskje er den kulturindustrien som har sett sin forretningsmodell omforme raskest med gjennom den digitale revolusjonen". Sånn sett mener han musikkindustrien har gjennomgått "en fullverdig Schumpeterian kreativ ødeleggelse, noe som har resultert i nye produkter, tjenester, forretningsmodeller og til og med markeder".

I sin kartlegging av "gamle" og nye såkalte stakeholders kommer han i rapporten frem til at det i dagens marked eksisterer 80 ulike aktører. Dette kaller han for "hypermediation", det vil si at nettet involverer mange flere mellommenn enn tidligere i hver transaksjon.

Les essayet og rapporten til Ricardo her:

Hele denne problemstillingen var også noe Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring, som ble opprettet av Kulturdepartementet i 2015, var opptatt av. Som ett av sine innspill foreslo de å  opprettes et såkalt Investorforum for kreativ næring. Forslaget baserer seg blant annet på rapporten Mapping of Nordic Creative and Cultural Industries Financial Environment (H. Masalin, KreaNordrapport 1/2012),hvor det blir dokumentert at tilgangen på privat kapital for de kreative næringene i Norden er begrenset, og at situasjonen ble enda vanskeligere etter finanskrisen i 2008. Formålet med et slikt forum er å øke private investeringer i kulturell og kreativ næring ved å styrke kompetansen hos bransjene og investorene på investeringer i denne næringen.