Til årets semesterstart ved Det kunstfaglige fakultet ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø var Kunnskapsverket invitert til å holde åpningstalen. Her følger en redigert versjon.
Fakta
Kunstfak i Tromsø

Det kunstfaglige fakultet ved Universitetet i Tromsø, Kunstfak, inkluderer fagene samtidskunst, forfatterstudiet, drama, produksjon og Musikkkonservatoriet. De har per dato 75 hel- og deltidsansatte og 345 hel- og deltidsstudenter.

 

 

Innovasjon og nyluddisme i kunstfeltet

Kjære studenter, kjære vitenskapelig ansatte, kjære dekan Kjell Mage Mælen,

Den er en stor ære for meg og Kunnkapsverket – Nasjonalt senter for kulturelle næringer, å bli invitert til å si noen ord ved semesterstart i kjølvannet av sammenslåingen med TMU. Det har nok bydd på sine utfordringer og gnisninger, men neppe så høylytte og av en så nasjonal støykarakter som den pågående dragkampen om fylkes-sammenslåingen.

Jeg hilser også fra vår leder, professor Atle Hauge, som selv har semesterstart i dag og følgelig ikke hadde anledning. Da går jo som kjent slike henvendelser som dette nedover i næringskjeden.

Og la meg innledningsvis - siden jeg kommer fra et senter som forsker på kulturelle og kreative næringer – si at etter å ha fulgt utviklingen av denne sektoren i Norge i nærmere 20 år er jeg tilbøyelig til å mene at de som så langt har tjent mest på satsingen er reiselivet, akademia, foredragsholdere, møteledere og media.

Det var den beste av tider,
Det var den verste av tider,
Det var en tidsalder for visdom,
Det var en tidsalder for dårskap,
Det var en epoke med tro,
Det var en epoke med vantro,
Det var en sesong fylt av lys,
Det var en sesong fylt av mørke,
Det var vårens håp,
Det var vinterens fortvilelse

Charles Dickens fantastiske innledning til boken A Tale of Two Cities, hvor den store sosialrealistiske forfatteren oppviser en usvikelig sans for slående tabloide virkemidler, kunne vært skrevet i dag – ja det kunne vært skrevet for de fleste formål til alle tider.

I en tid som var ekstremt preget av innovasjon i form av industrialisering, men også klassekamp, sosial nød og armod, hadde Det kommunistiske manifest blitt publisert 10 år før i industribyen Manchester i 1848. Innovasjonen hadde sine mange tilhengere – men også motstandere, som ble kalt for ludditter.

De protesterte mot fremskrittet ved å ødelegge tekstilmaskinene som truet jobbene deres.

                                                                              *

Luditt
Karikaturtegning av luddittenes leder. I bakgrunnen har de satt fyr på en fabrikkbygning som trolig inneholdt tekstilmaskiner. Foto: Wikipedia. 

De siste tiårene har ordene nyludditter og nyluddittisme dukket opp igjen, men denne gangen brukt på teknologipessimister. Oppsiktsvekkende mange av dem har befunnet seg innenfor kunst og kultur, i akademia, og blant intellektuelle, som en slags samfunnskritisk gå-sakte-aksjon mot fremskrittet. De er mot tidsånden, mot teknikkens triumf over ånden – anført av en professor Andersen, eller en lektor Rukla – begge hentet fra Dag Solstads reaksjonære univers. Det har skjedd i et land i en region som har noe av den høyeste teknologiske penetreringen i verden.

I mange år ble de teknologiske nyskapingene testet ut i Norge og Island, en posisjon som nå er overtatt av Østen. Og Norge har verdens største Tesla-tetthet – men hvor de fleste faktisk egentlig ikke har penger til bilen, men ønsker å fremstå som det: velstående, vellykket – en som tenker på miljøet til rett tid med rett design i de rette omgivelsene.

Dermed er en av de fire Vér – Volvo, Viv, Vov-vov og Villa – byttet ut med en T. Sånne mannfolk finnes det svært mange av der hvor jeg bor på Oslo Vest.

Selv om dette er en takknemlig gruppe å raljere og ironisere over, er det ikke disse jeg skal bruke tid på.

Heller ikke at denne utviklingen er det motsatte av hva som skjer i Latin-Europa, som unndrar seg moderniseringen så godt de kan. Jeg tror heller ikke at dette nødvendigvis har noen sammenheng med skillet mellom det katolske Sør-Europa og det protestantiske, calvinistiske, rasjonelle og fornuftspietetiske Nord-Europa. Det Europa som Thomas Mann beskriver med diabolsk sarkasme, raffinement og nådeløs observasjonsevne i Buddenbrooks.   

Nyluddittene mener at den teknologiske utviklingen – digitaliseringen – med alle sine nye plattformer – perverterer det offentlige ordskiftet, ødelegger samtalen, minimerer det offentlige rom, skaper hat og fordommer, og på sikt bryter ned demokratiet. Kort sagt får frem menneskets verste sider.

Og alt dette er jo sant. Det er jo bare å se på twittringen til verdens mektigste mann og kommentarfeltene. Da, som nå, tilhører digitaliseringens fortropper randsonen av det siviliserte samfunnet gjennom porno, narkotika og kriminalitet.

Samtidig er dette også en tid for teknologioptimisme. Det er anført av en innovasjonssulten statsminister og regjering, som i jakten på den nye oljen - den nye frelsen - som neppe heller nå kommer til å fri oss fra våre synder, strør om seg med innovasjonsfloskler over en lav sko – godt hjulpet av de teknologifrelste damene i Innovasjon Norge. Det handler om å være gründer, å jobbe for seg selv, å tro på sin indre kraft, startup, crowdfunding, nyskaping, grønt skifte og engleinvestor – og masse annet jålete trendspråk. Men alle tider og alle epoker skaper sin egen sjargong – som etterhvert blir en klisje – og tømt for innhold.  

                                                                           *

Også for dem som elsker skjønnheten i det som var, går det an å ønske fremtiden velkommen. En av de ivrigste kundene av Garnier-operaens en gang så hypermoderne ”Théâtrophone” fra forrige århundreskifte var Marcel Proust. Mannen som brukte hele sitt voksne liv på å memorere over den tapte tid fra et korkisolert rom, omfavnet også begjærlig moderniteten.   

teater
Fra Garnieroperaen til Marcels gemakker. 

Samtidig er dette tiden for de virkelig store paradokser. Som at selve innholdet og grunnlaget for noen av de største internettselskapene – som Amazon, Netflix, HBO, Spotify, Google og Apple for å ta de største – har vært kulturrelaterte produkter. Og nå er de alle blitt opptatt av å produsere kompetent innhold: Facebook anerkjenner sitt redaktøransvar, de skjønner at de ikke lenger bare er en teknologiplattform; Amazon, ved siden av å være verdens største supermarked, produserer filmer og bøker osv. Google utvikler vakre formidlingsprogrammer som Tilt Brush.

Men uten tilgang på kunst og kultur vil en rekke av verdens største teknologiplattformer være verdiløse.

«Content is king», sa mediemogulen Robert Murdoc for snart 30 år siden.

                                                                          *

Digitaliseringer er muligheter og trusler, en kamp mellom det gode og det onde, mellom forvitring og demokratisering, mellom deling og hemmelighetskremmeri.

Det handler også om portvokternes, gatekeepernes og kuratorenes storhet og kanskje fall.

Samtidig står paradoksene i kø. Når alt er tilgjengelig for alle alltid hele tiden, som er oppdraget til NRK (stakkars dem), blir jo det motsatte det som virkelig klatrer i det kulturelle makthierarkiet. Den store Bordieu refererte Marcel Proust, som sa at «Jo mer egalitært et samfunn blir, desto viktigere blir også mekanismene for symbolsk utskilling av folk».

I en teknologitung tid er det derfor få ting som er som viktig som den symbolske makten – men det symbolske er bare symbolsk når det synes og vises. Og derfor er det den kulturelle kapitalen som er den virkelige kapitalen. At et amerikansk oppkjøpsfond når tar over Øya-festivalen er et interessant tegn i tiden. Men hvordan festivalledelsen skal selge dette inn overfor festivalens over 2000 frivillige kan jo bli en interessant øvelse. 

Derfor må jeg ta en rask tur innom det autentiske, det materielle, som vi kan ta og føle på.

Når alt og stadig mer bare er et tastetrykk unna, blir jakten på det autentiske like viktig som jakten på en ny app. Det dreier seg om alt fra ølbrygging til håndsydde sko og dresser, kaffe, sykler, lærseter, barbering eller hva dette måtte være.

Derfor har butikken til min gode venn skomaker Asbjørn Dagestad aldri gått bedre enn nå. Nå har finans- og advokatgutta fått mye skarpere konkurranse fra hipstergutter som står og prater randsøm, lær, farging og lisser om ekte håndsydde sko fra en ekte skofabrikk fra den ekte byen Northhampton, som er Englands skohovedstad.

Asbjørn
Asbjørn "Shoe man" Dagestad wants You. Omsvermet av en ny generasjon skoelskere. Foto: Esben Hoff. 

Derfor skinner det av klokkene, lærveskene og syklene til det amerikanske firmaet Shinola, som selvfølgelig har ekte håndverkere i arbeid i en nedlagt fabrikkbygning i Detroit. Dette er byen som nå fødes på ny og gir mening til begrepet «Creative destruction» - kreativ ødeleggelse, som første gang ble formulert av den Østerriske økonomen og filosofen Schumpeter.

Men uten en flott og funksjonell nettside er ingen av disse liv laga.

Digitalisering er mange muligheter og trusler.

                                                                      *

Den kanskje største trusselen er at når alt blir tilgjengelig på alle plattformer hele tiden, når alle kan komponerer en låt, lage et produkt, kommer gentrifiseringsfeen veldig fort forbi og strør sitt magiske pulver utover. Når låtene bare er samplet uten live takes i studio, blir det platt, uten nerve, uten liv, uten autensitet, uten edge. Det er ferdig tygga, ferdig snakka, ferdig sunget.

I en kulturkritisk Frankfurterskole kontekst er det derfor fullt mulig å si at det er fullbrakt: Industrien og det Det industrielle kompleks vant over kulturen og gjorde den til kulturindustri. Et industrielt fremstilt produkt er det motsatte av genuin kunstfremstilling. Adorno var da også mot mangfoldiggjøring av musikken gjennom LP-plater.

Om kulturen er den nye kongen, sitter algoritmene og trekker i trådene med Machiavellisk stålkontroll. For det er de som virkelig styrer gjennom skreddersydde tilbud til oss forbrukere – og konsumenter.  

Derfor er det legitimt å spørre om algoritmenes altomfattende tilstedeværelse i sporene vi forbrukere legger igjen etter våre valg, snarere snevrer inn tilbudet enn utvider det. For det er en kjennegjerning at de store blir større – hvor The Winner Takes it all som det heter på godt akademisk. 

Det fører igjen til at det blir mer av det samme. Hør på dagens rap, sammenlignet med den som ble laget for bare 10 år siden. Vinnerformelen vinner, med de samme produsentene bak spakene.

I et kulturformidlingsperspektiv blir du ikke oppfordret til å tre ut av komfortsonen, og da underkommuniseres utviklingen av mangfold og det ukjente, fordi algoritmene styrer inn mot svært snevre preferanser oftest in the middle of the road. Algoritmene skaper en slags sentrifugalkraft hvor stadig mer av kulturproduksjonen dras mot. Volumet på formidlingen øker, men hva blir vi egentlig opplyst om, hva blir vi tilbudt? Hvordan skal da de små aktører nå ut og opp i søkemotorene? Hvordan når de gjennom til de store plattformene?

                                                                       *

Men om vi går tilbake selve opphavet for det hele, kunstneren, de som faktisk frembringer nye verk og nytt innhold, finnes det nå noen fantastiske muligheter.

Nesta-forsker Florence Engasser hevder at nye teknologiske muligheter vil ha innvirkning på kunstnerne selv, og de ferdighetene som trengs for å bygge avanserte installasjoner. Et bredere spekter av tekniske, logistiske og kunstneriske ferdigheter vil ifølge Nesta føre til mer samarbeid, slik det i dag er i film og spillindustrien. Et slikt verktøy er VR, Virtual Reality. Det vil ifølge Engasser drive kunsten i uventede retninger og gi kunstnere flere muligheter til å samhandle og kommunisere med sitt publikum. Museumskuratorer og kunstnere har for alvor begynte å se nærmere på hvordan denne teknologien kan hjelpe dem til å bedre sin dialog med publikum.

Et eksempel på det er den eksentriske islandske musikeren og kunstneren Björk. Hun valgte VR på grunn av dens unike evne til å legge til rette for samhandling mellom ulike kunstformer - i hennes tilfelle musikk og billedkunst - og mellom artist og publikum.

Den nye "kunstteknologien" vil også utfordre opphavsrett. Hvem eier kunsten; kunstneren eller teknologileverandøren? Vil teknologi-leverandørene i fremtiden kunne kreve en form for rett eller lisens på kunstverket? Vil Google med Tilt Brush beholde en verdensomspennende lisens til å bruke, opprette eller endre dem til drift, markedsføring og forbedring av sine tjenester? En rekke av disse spørsmålene står ubesvarte.

Både VR og AR, utvidet virkelighet, utvikler seg nå enormt. Høyskolen i Innlandet i samarbeid Region Innlandet og det lokale næringslivet får nå på plass et senter for utdanning og trening i VR og interaktive 3D-teknologier innen utdanning, industri og «edutainment».

                                                                       *

Og her ser jeg et klart generasjonsskille. Der eldre kunstnere ofte kjemper imot, er kulturkonservative og forakter markedets vulgære inntog i De skjønne kunster, griper mange av de yngre tyren ved hornene og spiller med ved å beherske, kontrollere og eie sitt eget opphav helt ut, gjennom hele næringskjeden. De arbeider med markedet på markedets premisser, men gjør det på sin måte, ved å eie språket og teknikken. De sier ikke nei.

En annen NESTA-forsker, John Davies, ser nå tre måter som den digitale teknologien for alvor kan påvirke kunst og ikke minst kunstformidling radikalt i de kommende tiårene:

Det første er formidling og gallerier

Hele forestillingen om hva et galleri/visningssted for kunst er må endres. Selv om vi fortsatt kommer til å reise fysisk for å oppleve kunst i museer og på gallerier, vil for eksempel Googles pågående digitalisering av kunstsamlinger rundt om i verden endre kunstens tilgjengelighet totalt.  

Det andre er interaksjon med publikum

I den digitale hverdagen er interaktivitet grunnlaget for dataspill og basert på anbefalings-algoritmer får vi hele tiden tilpassede tilbud basert på våre data. 

Det tredje er maskinenes inntogsmarsj på kunstscenen

I fremtiden vil kunst ikke lenger utelukkende bli laget av menneskelige kunstnere, samtidig som Davies erkjenner at kreative ferdigheter og kunnskaper er vanskelig å automatisere. Parallelt med økningen i antall mennesker som gjør kreativt arbeid i fremtiden, mener han at kunst i økende grad vil bli formidlet på hva man kaller for ikke-menneskelige enheter også. Dette handler ikke bare om å forbedre en eksisterende opplevelse, men også om å bruke teknologi for å skape helt nye typer kunst.

Davies stiller også spørsmål ved hvor påfallende det er at store teknologibedrifter er så involvert i alle disse trendene, hvor de får en helt ny rolle som kunstutviklere. Hva vi egentlig snakker om er han også i tvil om; er det kunst, underholdning eller noe vi ikke har et ord for ennå? Og hvor er sjelen i alt dette?

                                                                            *

Midt oppi alt dette er det allikevel helt åpenbart at mennesket og den menneskelige hjernen i samarbeid med vår kreativitet, foreløpig er helt unike. Vi er ganske enkelt helt suverene. Derfor mener forskerne i NESTA at jo mer kreativt og skapende yrket ditt er, desto mindre vi du være utsatt for automatisering. Med andre ord; kunst og kulturfeltet er blant de sektorene som er minst utsatt for robotisering.

De mener også at disse bedriftene vil ha 8 % høyere omsetningsvekst og 3 % høyere sannsynlighet for større innovasjonsgrad i bedrifter som har en blanding av ansatte med teknologisk og kulturrelatert bakgrunn. Bedrifter som kombinerer kunst og vitenskap utkonkurrerer bedriftene som hovedsakelig baserer seg på èn kunnskap, altså enten kunst eller teknologi, ikke begge to i kombinasjon.

Dette sammenfaller også med en våre egne rapporter, Kulturelle næringer – innovasjon og lønnsomhet. Den viser blant annet at det er en sterk sammenheng mellom bruk av kulturell kompetanse og innovasjonsaktivitet i næringslivet som helhet.

Samtidig viser den at lønnsomme kulturelle foretak i større grad gjennomfører innovasjonssamarbeid med aktører i verdikjeden og konkurrenter. Kulturelle bedrifter som har større marked, nasjonalt eller internasjonalt, er mer innovative enn de som har lokale/regionale markeder.

Også i Norge, som kanskje har verdens beste og mest rundhåndete offentlig kulturpolitikk, vil endringene komme. I en artikkel i Kultmag for snart seks år siden uttalte leder av Kulturrådets avdeling for E-kultur at samfunnet må kunne forvente mer av kultursektoren innen bruk av sosiale medier enn det vi ser i dag. Nye digitale og demokratiske publiseringsplattformer fordrer at man gir opp et gammeldags menings-og smakshierarki. På samme måte som vi tidligere redaktører mistet styrings og redigeringsmakten for veldig mange år siden. Det er besnærende å si velkommen etter! I det «gamle» kunstfeltet smaker dette selvfølgelig av vulgært "vox populi» - som et friere til den folkelige smaken.  

Derfor behøver man ikke være hverken professor i kunstfag eller rakettforsker for å gjette at den nye Kulturmeldingen vil omtale og behandle digitaliseringens utfordringer – og muligheter - for norsk kulturliv på en helt annen måte. Mens det for eksempel har eksistert flotte strømmeplattformer for både opera og klassisk musikk i utlandet i mange år, er statlig finansierte norske kulturinstitusjoner her på krabbestadiet. Jeg tror – og dette er min personlige mening – det vil komme helt tydelige bestillinger på en kraftig oppgradering av digital formidling.

                                                                          *

Så.

Om jeg før kunne si at jeg var en forvirret ung mann, kan jeg bare nå si at jeg er forvirret. For å vite hva man vet og ikke vet er en krevende øvelse. La meg derfor avslutningsvis fortelle følgende, faktisk opplevde og faktisk sanne historie:

Freden
Den Gyldene Freden i Stockholm. Et sted med mye historie i veggene. 

For mange år siden hadde jeg gleden av være gjest på legendariske Den Gyldene Freden midt i Gamla Stan i Stockholm, som strekker sine aner langt tilbake til barokken. Her hadde Bellmann sunget, drukket og horet før Evert Taube etter hvert tok over. Her var vi invitert, på huset av verten. Champagnen fløt og inn kom de lekreste retter i uanede mengder. Det var som et deja vu av julefrokosten i Fanny og Aleksander. Blant de inviterte var Carl Jan Granquist, grunnlegger av Grythyttan og Måltidens hus, vinekspert, en kulinarisk yppersteprest, connaisseur og på den tiden professor i måltidskunnskap både i Stavanger og ved Grythyttan. Da glassene var tomme og evnen på hell, spurte jeg herr professoren hva som var hemmeligheten bak et godt måltid. Da så han på meg, og sa: ”Ja, si det”.

Og så sovnet han!

Takk for meg og takk for oppmerksomheten!