Kulturelle næringer, kreative næringer eller kulturelle OG kreative næringer – hvilket begrep er det beste for å fange en gruppe bedrifter som lever av å selge mer eller mindre kulturelle produkter og tjenester på et mer eller mindre kommersielt marked?
Fakta
Referanser

Adorno, T., & Horkheimer, M. (1947) Dialectic of Enlightenment: Philosophical Fragments ed. G. S. Noerr, trans. E. Jephcott, Stanford: Stanford University Press, 2002. 

DCMS – Department of Culture, Media and Sports (1998), Creative Industries Mapping Document,
London: DCMS.

Florida, R., (2002), The Rise of the Creative Class: and how it’s transforming work, leisure,
community and everyday life. Basic Books, New York.

Hesmondhalgh, D. (2002), The Cultural Industries, 3rd edition. London: Sage.

Landry, C. (2000), The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators. London: Earthscan.

Throsby, D. (2001), Economics and Culture. Cambridge: Cambridge University Press.

 

Kampen om innholdet

I dag foregår det en stille definisjonskamp her til lands, som for de aller fleste går under radaren, men som like fullt kan påvirke hvordan vi tenker på feltet og ikke minst hvordan vi velger å innrette støtten mot disse bransjene.

En fersk rapport fra The European Colloquium on Culture, Creativity and Economy (CCE), som er omtalt i egen sak i dette nyhetsbrevet, kan være med å belyse den historiske konteksten for hvordan disse begrepene er valgt. CCE er en årlig konferanse der Kunnskapsverket både er medarrangør og deltaker. Det er en faglig samling der man diskuterer ulike tema innenfor kulturelle og kreative næringer. Kunnskapsverket har valgt å gi utgi et utvalg av "working papers" fra fjorårets samling i Sevilla i Spania. Du finner lenke til selve rapporten og forordet i saken om omhandler rapporten.   

Sevilla
Fotomontasje fra forskerseminaret i Sevilla. Foto: Brian Hicks. 

Metastudie

De to siste kapitlene i utgivelsen fra CCE er begge en slags metastudie – en analyse av hvordan det er å studere dette feltet. Lech Suwala fra Humboldt Universitet i Berlin peker på at kreativitet virkelig er på moten – både hos akademikere, men også hos politikkutformere, som nå ønsker å fange og dyrke den kreative prosessen. Han mener å kunne tidfeste starten på dette med en tale hold av J.P. Guilford, presidenten i The American Association of Psychologists på deres årlige konferanse i 1950. For de som forsker på samfunn, bedrifter og økonomi, er gjerne kreativitet koblet opp mot innovasjon. Som en følge av dette blir det er fokus på resultatene og ikke minst hvilke kontekster som avler mest kreativitet. Dette kan være med å forklarer hvorfor det er så liten interaksjon mellom kreativitetsforskning i psykologi og oss andre som er fascinert av dette.

Lazzeretti, Capone og Innocenti, alle fra Universitet i Firenze, ser på hvordan studier av den "kreative økonomien" har utviklet seg.

Bildetekst

Som mange andre på feltet viser de til Frankfurter-skolen og spesielt arbeidene til Adorno og Horkheimer. De var de første til å bruke begrepet "cultural industry" - kulturindustri - (Dialectic of Enlightenment, 1947) for å vise hvordan kapitalismen hadde svelget kulturen, og gjort den om til en hvilken som helst vare. Denne litt dystopiske måten å se på kommersialiseringen av kultur på, har blitt kritisert og nyansert opp gjennom årene, både fra Frankfurter-skolen selv og i tilliggende miljøer. Mest kjent er kanskje filosofen Walter Benjamin som så masse-kulturen som en arena for motstand mot kapitalistiske krefter og andre maktformer. Like fullt kjenner vi igjen spenningene i kulturnæringene Adorno og Horheimer beskriver: på den ene siden det å produsere kunst for kunstens skyld , dernest det å tjene penger på den. Her er det forsatt fullt av motsetninger mellom ulike fag, hvordan for eksempel kunst og litteraturrelaterte fag har en helt annen innfallsvinkel enn den man finner innenfor økonomiske studieretninger. Den første betrakter og avgrenser det til selve objektet, kunstverket og boken, den andre definerer det også inn i en økonomisk relasjon og kretsløp.  

Bilde

UNESCO begynte med det

Likevel, for å finne ut hvorfor kulturelle og kreative næringer har fått den plassen de har fått de siste tiårene, er det aktuelt å starte analysen med studier på kulturnæringer gjort av UNESCO i på 80-tallet, der man så på musikk, kunst, publisering og filmer. Disse studiene refererer hovedsakelig til den tradisjonelle kulturøkonomien (se for eksempel Throsby, 2001). Imidlertid har feltet de senere årene dreiet vekk fra dette og mot et bredere perspektiv. Forskningen fra Kulturdepartementet i Australia i 1994 og det meget innflytelsesrike bidraget fra Department for Culture Media and Sports i Storbritannia "Creative Industries Mapping" fra 1998 har i stor grad bidratt til dette. Disse satte på mange måter standarden for tilsvarende kartlegginger i veldig mange andre land. Overgangen brakte også med seg er skift i hvilket begrep man brukte for å beskrive virksomheten.

I Storbritannia innførte man begrepet "creative industries". Dette ble dels begrunnet med at man da kunne inkludere næringer som ikke tradisjonelt hørte hjemme i kulturøkonomien, som for eksempel software. Dette gjorde at virksomheten ble vesentlig større (enkelte hevder at den ble "blåst opp"), og dermed var det en enklere øvelse å vise hvor viktig den var rent økonomisk. Dessuten er det flere som argumenterer for at dette var et strategisk grep fra daværende statsminister Blair som en del av en ny-liberalistisk politikk, som fikk sin konkrete utforming gjennom New Public Management og Den tredje vei. Det var, og er, en politikk som litt forenklet går ut på at markedskreftene i større grad skal være med å bestemme hvordan vi organiserer samfunnet (se blant annet Hesmondhalgh 2013). På kulturfeltet skapte dette mye motstand hos den tradisjonelle kultur og kunst-sektoren – hvor mange kjente seg fremmedgjort overfor sine nye "kollegaer" i den kreative industrien, med en helt egen og annerledes logikk og ikke minst språk. På mange måter følte de seg brukt av Blair og New Labour i et forsøk på å merkevarebygge Storbritannia som mer framoverlent og en del av den nye økonomien.

Det har med andre ord vært til tider høy temperatur rundt bruken av begreper for å beskrive denne samlingen næringer. Denne har ikke blitt mindre av at disse ofte har fått en hovedrolle i strategier for utvikling av byer eller fornyelse av bydeler. Charles Landrys The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators fra 2000 og ikke minst Richard Floridas bestselger The Rise of the Creative Class fra 2002 satte fart på denne utviklingen. Begge disse bøkene har skapt mye (emosjonelt) engasjement – både fra tilhengere og motstandere.

Lazzeretti, Capone og Innocenti i den før omtalte utgivelsen fra CCE i Sevilla i 2016, analyserer bruken av begreper, hvilke forfattere og verker som er sentrale og hvordan dette har utviklet seg over tid.

Figur 1 Hentet fra Lazzeretti, Capone og Innocenti (2017) The evolution of Creative Economy research

Quo Vadis kulturelle næringer?

Som de selv sier i konklusjonen: "Our results underline how the creative economy research is a really successful and multidisciplinary paradigm born in English speaking countries (North American and European countries) and developed even to a global level. This strand of research has contributed to the rise of a new research field sector: the cultural and creative industries".

I Kunnskapsverket har vi foretrukket begrepet kulturelle næringer, noe som dels er begrunnet det med oppdraget vi i sin tid fikk fra Kulturdepartementet og en historisk tradisjon. Østlandsforskning på Lillehammer var blant de første forskningsmiljøene i Norge som kartla disse næringene. Flere av de som nå forsker på dette har sin bakgrunn herfra. Et annet ledende forskingsmiljø er BI og deres BI:CCI, BI Centre for Creative Industries, som ledes av professor Anne-Britt Gran. De foretrekker kreative næringer. Hos de to ledende virkemiddelaktørene for næringen, Kulturrådet og Innovasjon Norge, ser det ut til at kulturelle og kreative næringer er betegnelsen man bruker offisielt. I dagligtale og på sosiale medier (i emneknagger og dess like) kan man like fullt får inntrykk av at kreative næringer blir stadig vanligere.

En personlig refleksjon til slutt. I internasjonal forskning og akademia kan det virke som om det litt tungvinte "cultural and creative industries" (gjerne forkortet CCI) nå vinner terreng. Dette er nok fordi man kjenner konnotasjonen og historien til feltet. Bruker man enten "cultural" eller "creative industries havner man fort i en debatt om begrepsbruk og historie. Derfor garderer mange seg og bruker begge. På den måten signaliserer man at ønsker å se på økonomisk dynamikk i bransjen og mindre den politiske økonomien. Å være like sterkt og relevant tilstede i «begge leire» er fortsatt en utfordring.

 

[1] Inspirert av en låt av The Christians – fra albumet "Happy in Hell" (1992)