Fra Coachella, Glastonbury og Stagecoach til Governors Ball, Lollapalooza, og Ultra; musikkfestivaler spiller nå en stadig større rolle i enkelte festivalbyers økonomi. Ikke minst fordi de tiltrekker seg en stor mengde turister, som igjen genererer inntekter. Samtidig bidrar festivalene til å bygge byene som merkevare.

En samtale mellom professor Richard Florida og Jonathan R. Wynn om hans nye bok Music/City.

I sin nye bok Music/City: American Festivals and Placemaking in Austin, Nashville and Newport utforsker han den voksende «festivaliseringen» av vår kultur. Wynn anslår at det nå er over 250 musikkfestivaler bare i USA som spenner over alle sjangere fra populærmusikk til nisjemusikk. Boken fokuserer på de tre mest ikoniske festivalene: South by Southwest i Austin, Country Music Association-festivalen i Nashville og den tradisjonsrike Folk Festival i Newport, som blant annet er berømt for at Bob Dylan spilte elektrisk der.

Music/City
I forberedelsene til Music/City utviklet Wynn en deltakende observasjonsmetode. I forbindelse med at han besøkte disse byene og festivalene utførte han over hundre intervjuer med blant annet musikere, festivalpromotører og ledende politikere. Hva fant Jonathan ut om hvordan disse markante festivalene påvirker sine byer? Hva er bidraget deres? Hvor stort er det? For å lære mer om musikkfestivalenes betydning for byene tok jeg en prat med Jonathan.

Boken din fokuserer på "festivaliseringen" av byene og av samfunnet. Hvor omfattende er dette "festivaliseringsfenomenet", og hva er det som ser ut til å være drivkraften bak det?

Fenomenet med offentlige forestillinger i byene har eldgamle røtter, fra sesongavhengige ritualer til fremvisning av fysisk avstraffelse. Festivaler har sannsynligvis eksistert omtrent like lenge. De siste tretti årene ser det likevel ut til at byene har utviklet et behov for å tilby mer forbrukervennlige opplevelser: kortvarige arrangementer som gjerne vektlegger lokalsamfunnet og den lokale kulturen. Festivalisering handler om at byplanleggere utvikler event-baserte kulturelle kontrakter som utnytter det økende postindustrielle forbruket, den urbane turismen, den intense konkurransen mellom byene og markedsføringen av byene som reisemål. Festivaliseringens suksess ligger etter min mening i arrangementenes forgjengelighet: Forgjengeligheten er en styrke, ikke en svakhet.

Hvorfor valgte du å fokusere på tre musikkfestivaler i tre byer? Hva er spesielt med disse tre, og hva kan vi lære spesifikt fra dem?

Chicago, New York og Los Angeles er tre eksepsjonelle amerikanske byer med robust økonomi og et rikt kulturliv. Jeg var interessert i å sammenligne tre litt mindre byer og deres festivaler, fordi de fremsto som svært ulike i sine historier, sin kultur og innbyggernes følelse av tilhørighet. (Austin er den 35. største byen i USA, Nashville den 36. og Providence - som inkluderer Newport - er den 38. største). Samtidig tilstreber disse byene å bygge sin egen karakteristiske merkevare på grunnlag av de lokale kulturmiljøene. Mange byer kan nok ha mer å lære av suksessene og feiltrinnene i en mellomstor by som Nashville, framfor den mer spesielle og komplekse kulturelle økonomien i for eksempel Chicago.

Du bemerker at visse typer musikk har dype røtter i visse byer - blues i Chicago, jazz i New Orleans, country i Nashville og så videre. Men så vidt jeg kan se er det bare et fåtall festivaler som gjenspeiler musikkhistorien og musikktradisjonene i sin egen by. I hvilke grad promoterer festivalene lokale artister, i motsetning til store band og artister?

To løp
Mange festivaler prøver å kjøre to løp: Både lokale og nasjonale artister og band. De store navnene tiltrekker seg publikum langveisfra og sørger for godt billettsalg, mens lokale talenter sørger for at festivalen symbolsk sett er knyttet til arrangørbyen. (Å sette opp lokale band og artister har også et mer praktisk formål: De koster mindre.) Musikk kan definitivt ha dype røtter - men musikk er også noe svært mobilt og kan tilpasses. Jazz, for eksempel, flyttet fra Harlem til Shanghai uten problemer. På samme måte kan det være noe verdifullt ved Chicago Blues Festival - noen vil kalle det ekte. Men fungerer festivalen nødvendigvis bedre i Chicago enn på et sted uten spesielle blues-røtter, som for eksempel Calgary? Jeg tror ikke det.

Det blir ofte sagt at det er lite penger igjen i å selge plater, og at musikere må spille live for å overleve. Hvordan passer festivalene inn i dette store skiftet i musikkindustrien?

Ankerfeste
Musikere, plateselskaper, talentspeidere og festivalarrangører har fortalt meg at festivaler som garanterer en viss størrelse, fungerer som "ankerfester" på en turnè. Musikere jeg har intervjuet, både de som er på høyden av sin karrière og de som befinner seg i startgropa, har gjentatte ganger poengtert en annen nøkkelfaktor som festivalene representerer: Det gir dem muligheter til å oppnå en større fanskare, og enda viktigere: mulighet til oppnå nasjonal eller til og med internasjonal medieoppmerksomhet.

Du skriver om tre ulike typer festivaler: «slottsfestivaler» som Coachella, som samler alle konsertene innenfor et bestemt område, «core-festivaler» som f.eks. CMA i Nashville, som strekker seg over sportsarenaer, store og små musikkarenaer, og som inkluderer både betalkonserter og gratiskonserter, og til slutt om «konfettifestivaler», som SXSW i Austin, som er spredt over hele byen. Det kan virke som om konfettifestivalen er den typen festival som er best egnet til å vise fram en by?

I boken prøver jeg å belyse både fordelene og ulempene ved hver av disse festivaltypene. Konfettifestivaler som Pop Montreal eller Fête de la Musique arrangerer på en kreativ måte sine konserter på svært varierte og til dels kuriøse steder. Et slikt aktivitetsmønster øker tilgjengeligheten og det spontane og improviserte samspillet, men kan mangle det medietekket som en mer sentrert festival vil ha. På den annen side vil en slottsfestival potensielt være mer synlig, kunne ta imot større publikumsmasser og unngå de store risikoene, men vil samtidig mangle den allmenne tilgjengeligheten. Core-festivalen spiller rollen som «Gullhår» iblant de tre – den er verken «for varm» eller «for kald», men har mindre og mer intime konserter, i tillegg til de høyere profilerte konsertene.

Boken din fokuserer på koblingen mellom musikkfestivaler og byutvikling. Hvem er de lokale kreftene som presser på for musikkfestivalene? Er det de samme kreftene og alliansene som argumenterer for arenaer og skattefritak? Eller er de en del av kulturetablissementet, for eksempel styremedlemmene i symfoniorkesteret, kunstforeningen eller balletten?

Rike velgjørere
Festivaler oppstår som et resultat av ulike konstellasjoner av aktører, og de blomstrer eller dør hen av mange ulike årsaker. Jazz og Folk-festivalen i Newport ble grunnlagt av rike velgjørere og ble styrt og holdt ved like av George Wein, en viljesterk impresario fra Boston. Dette tilfellet gjenspeiler kanskje best den kulturelle boostingen du tenker på. Når det gjelder de to andre festivalene jeg studerte, var billettsalg og bedriftssponsorer viktigere faktorer enn rike velgjørere. The Country Music Association Festival (tidligere kalt ‘Fan Fair’) i Nashville ble grunnlagt og blir opprettholdt av landets første sjangerbaserte bransjeorganisasjon, The Country Music Association, etter at fans gjennom flere år hadde infiltrert deres årlige DJ convention. En liten gruppe lokale alternative media- og musikkfolk grunnla South by Southwest-festivalen i Austin, i den hensikt å få representanter fra de store plateselskapene i Los Angeles og New York City til å komme for å se lokale musikere. Så har vi festivalene som benytter offentlige midler på samme måte som de kanadiske eller europeiske festivalene: Bluesfestivalen i Chicago og Bumbershoot i Seattle (som startet opp under navnet “Mayor’s Arts Festival”).

Det er ingen hemmelighet at festivaler også medfører en del karakteristiske utfordringer for byene: Trafikkork, søppel, narkotika, kriminalitet for å nevne noen. Dette kan tidvis føre til konflikter mellom festivalarrangørene og de berørte nabolagene. Hvilke festivaler og byer håndterer dette på den beste måten? Og hvordan håndterer man disse unngåelige konfliktene best mulig?

Da en ung mann kjørte rett inn i en South by Southwest-folkemengde i 2014, gav dette nytt liv til gamle konflikter omkring omfanget av arrangementene og utskeielsene som følger med slike festivaler. SXSW utviklet noen strategier for hvordan de skulle håndtere de uforutsette negative sidene ved festivalens suksess. For eksempel tilbød de nylig gratiskonserter med høyprofilerte artister og band på den andre siden av innsjøen, langt unna de mindre arenaene. Dette reduserte trykket på business-siden av festivalen, reduserte kødannelsen i sentrum av byen, samtidig som man «ga tilbake» til lokalsamfunnet.

Det er ikke bare festivalens logistikk som skaper bekymring. Det er ofte bekymring knyttet til hva de store trekkplastrene kan og bør representere. Countryfestivalen i Nashville er et godt eksempel på dette: Da jeg intervjuet lokale bluegrass- og folkemusikere, grøsset de da jeg spurte dem om Country Music Association Festival, fordi den gjenspeiler et relativt snevert syn på hva country-musikk er. På denne måten underkommuniseres USAs mer robuste musikkliv, som inkluderer alt fra alternativ rock (f.eks. Black Keys og Jack White) og en stor kristen musikkindustri.

Du hevder at musikkfestivaler fungerer bedre til å revitalisere lokalmiljøene enn andre typer initiativer. «Festivalprogrammering,» skriver du, «egner seg bedre til å dekke de stadig skiftende behovene en by, dens innbyggere og publikum har.» Jeg tror nok leserne våre gjerne vil vite mer om dette.

Identitetsskapende
Jeg sammenligner dagens festivaler med to tilsvarende kulturformer. Den første av dem er en «mega-event» som f.eks. Super Bowl, OL eller VM, som i de fleste tilfeller er økonomiske og kulturelle katastrofer for de berørte lokalsamfunnene. Den andre er det jeg kaller «konkret kultur»: museene, sentrene for utøvende kunst og idrettsarenaene. En rapport fra universitetet i Chicagos senter for kulturpolitiske spørsmål viser at de siste tiårs iver etter å bygge slike institusjoner har vært langt større enn iveren etter å ta dem i bruk. Jeg mener at arrangementer som festivaler, så lenge de spiller på lag med samfunnet rundt, er langt bedre investeringer - sett i lys av at de er mye billigere å arrangere, og relativt enkle å forme slik at de passer med omgivelsene. En måte å sikre denne typen respons på er å gi festivalene betydelig offentlig økonomisk støtte, slik man gjør i Canada og Europa.

Du hevder at festivalene er kollektive, identitetsskapende arrangementer. Noen festivaler, som Burning Man, danner til og med midlertidige byer. Hvilke krefter i vår kultur og vårt samfunn ligger bak disse behovene for fellesskap og tilhørighet?

Behovet for tilhørighet og sameksistens sitter definitivt dypt i vår sosiale underbevissthet. Mennesker elsker å dele erfaringer og opplevelser og å se opptredener. Jeg har sett den mest kyniske musikkprodusent bli trollbundet av fantastiske opptredener. Plateindustrien, som du nevner, er i trøbbel. Men musikere kommer alltid til å fremføre musikken sin, og publikum kommer alltid til å være der for å lytte.

Mot slutten av boken skriver du at festivaler er en del av den eldgamle menneskelige tilbøyeligheten til å delta i "anledninger". Enten det er et bryllup eller en musikkfestival, er dette ritualer som folk ikke bare deltar i, men husker, gjenkaller og snakker om lenge etterpå. Hvorfor er festivaler en så viktig del av våre anledninger i dag, og hva betyr dette for byene?

Anledninger er “overskridende”; mennesker blir mer enn seg selv - enten i feiring og glede eller i sinne og sorg. Anledningene blir sprudlende landemerker i minnet. I boken min om turistguider i New York skrev jeg at våre fortellinger om byene er en serie hendelser, som perler på en snor. Mer enn noe annet vil jeg si at vi tenker på byene gjennom disse sprudlende erfaringene.
 

Originalen kan leses her:  

© CityLab / The Atlantic

All rights reserved. Distributed by Tribune Content Agency.

Oversatt og bearbeidet fra engelsk av Ingrid Klemetsen Bøthun.