Da det nederlandske pensjonsfondet Stichting Pensioenfonds ABP kjøpte katalogen til musicalkongene Rodgers and Hammerstein i 2009 sammen med et musikkforlag for rundt 1,6 milliarder kroner, var det starten på en gryende interesse fra profesjonelle investorer til å satse på "opphavsrettsindustrien". "Å sitte på utgiverrettigheter representerer store verdier", sier en investor. Kan det skje i Norge?

Piratrøverne som ble nedkjempet

For akkurat da mye tydet på at piratkopiering og fildeling for alvor skulle ta knekken på hele  musikkbransjen, var investorene med rette skeptiske til både å eie og ikke minst kjøpe seg inn på utgiversiden. Med nye og uprøvde verdikjeder var frykten berettiget for at dette kunne blir en elendig avkastning. Men med digitaliseringen ble det også et helt annet mangfold av distribusjonskanaler og følgelig inntektsstrømmer både knyttet opp til "gamle" produkter som film, dokumentar, TV og "pausemusikk" i stadig flere servicerelaterte kundetjenester, men i tillegg kom nye kanaler som dataspill og internett. Med flere distribusjonskanaler med ulike formater har etterspørselen etter musikk øket, samtidig som de globale strømmetjenestene for musikk som Spotify har fått på plass forretningsmodeller som etter hvert også gir mening for de som har levert innholdet, altså komponistene, som igjen eier opphavsretten. Men den viktigste endringen, som radikalt har minsket behovet for piratnettsteder, er de relativt lave abonnementsavgiftene (Spotify Free koster NOK 99,- i måneden; HBO Nordic koster NOK 79,- per måned), samtidig som tilbyderne hele tiden fyller på med nytt innhold, som stadig utvider produktkatalogen. Hver nedlasting på iTunes gir en utbetaling på  1,29 dollar, eller nærmere 12,- kroner med dagens kurs til rettighetshaverne.

Da det nederlandske Stichting Pensioenfonds ABP er pensjonsfond for statlige ansatte og ansatte i utdanningssektoren ble med på dette oppkjøpet var det derfor noe "nytt" i en ganske konservativ investeringsbransje.

Mye penger i spill

I følge det amerikaskje næringslivsmagasinet Forbes "omsetter" musikkrettigheter årlig for rundt 6 milliarder dollar, rundt 50 milliarder NOK. Av dette kommer omtrent 40 % av inntektene fra offentlig fremføring av komposisjoner gjennom kringkasting på TV, radio, kabel og satellitt, live performance på en konsert eller øvrige spillesteder. I følge IFPIs Global Music Report 2016 var den totale verdien på innspilt musikk globalt cirka 15 milliarder dollar i 2015, hvorav USA er det største markedet med cirka en tredjedel.

Om noen tror at alt dette bare er spill for galleriet må de tro om igjen.

Davis
David Bowie tidlig i sin karriere fra Ziggy Stardust-perioden. Ved sin døde hadde han en formue på rundt 6 milliarder kroner. 

Formuen til nylig avdøde musikkstjerner som David Bowie og George Michael viste at smart rettighetsforvaltning kunne bli til gull; David Bowie hadde en formue på rundt 6 milliarder kroner. Ex-Beatle Paul McCartney har en estimert formue på hele 14,1 milliarder kroner; Elton John 5,7 milliarder kroner. Da den tysk-greske stjernedirigenten Herbert von Karajan, som ble kalt "Der Wunder Karajan» av propagandaminister i Det tredje rike, Joseph Goebbels, døde i 1989 etterlot han seg en formue på godt over 2 milliarder norske kroner. Av den stadige strømmen av plateinnspillinger krevde han 10 prosent royalty, og han var fanatisk opptatt av ny teknologi. Ett av de beste eksemplene på hva èn kjent låt kan genere av inntekter blir beskrevet i romansuksessen About a Boy fra 1998 av den britiske forfatteren Nick Hornby. Hovedpersonen lever herrens glade dager uten en jobb i en hip London-leilighet takket være farens klissete, men akk så populære julesang Santa's Super Sleigh. En av virkelighetens "one star songs" er Happy Birthday to You som årlig generer årlig rundt 2 millioner dollar, nærmere 18. millioner koner. Katalogen til Rodgers og Hammerstein ble priset til svimlende 225 millioner dollar, rundt 1.6 milliarder NOK. Michael Jackson kjøpte i 1985 rettighetene til noen av de største og meste kjente låtene til Beatles for 47.5 millioner dollar. Da de senere ble kjøpt opp av Sony ble de verdsatt til 1 milliard dollar.

RndH
Parhestene Rodgers and Hammerstein hadde sansen for den gode melodien og mye av det de skrev er nå i "The Great American Songbook. Foto: Wikipedia. 

Statlige milliarder

I 2012 kjøpte Sony/ATV sammen med David Geffen, GSO Capital Partners og forvaltningsselskapet etter Michael Jackson EMI Music Publishing med en katalog på over 1 million sanger for 2.2 milliarder dollar.

I forbindelse med oppkjøpet av Rodgers & Hammerstein katalog ble altså det nederlandske pensjonsfondet ABP med på laget.

Verdien i dette fondet var ifølge FOU 2016: Aksjehandel i Statens pensjonsfond utland om lag 3 200 mrd. i 2015. Til sammenligning var verdien av det norske oljefondet ved utgangen av 2015 på 7 019 mrd. kroner, altså over dobbelt så stort. Det norske Oljefondet er ett av verdens største fond.    

Artikkelen i Forbes fremhever at royaltyinntekter fra musikk har noen klare produktfordeler versus andre investeringer, som gjør at erfarne investorer i økende grad nå begynner å snuse på dette:

  • De oppleves som stabile over tid og med en forutsigbar inntektsstrøm
  • De blir bare i liten grad utsatt for konjunktsvingninger som påvirker andre markeder, som aksjer og obligasjoner.
  • Utviklingen i fremvoksende markeder verden rundt er nå i langt større grad tilpasset den teknologiske utviklingen. Dette innebærer blant annet at man hopper bukk over et gammeldags kabelbasert telenett og går rett til mobiltelefoni
  • Innovative tjenester får dermed mye bedre tilgang til det enorme potensialet i disse markedene gjennom den eksplosive veksten i digitale medieplattformer

Voksende interesse

Interessen for å investere i denne typen "rettighetskataloger" har derfor vært sterkt økende de siste årene. Ett av de meste kjente firmaene, eller oppkjøpsfondene som satser på dette, er amerikanske Round Hill Music, startet av den tidligere hedgefondforvalteren Josh Gruss. De investerer kun i opphavsrett til musikk.

Round Hill Music forvalter nå godt over 200 millioner dollar i dette fondet, og de ble raskt overtegnet. De sitter nå på en katalog med over 20 000 sanger, blant annet signert Beatles, Rolling Stones, Frank Sinatra, Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Miles Davis, James Brown, Bruno Mars, Aerosmith, Katy Perry, Bon Jovi og Celine Dion. I følge Forbes har Round Hill brukt ca 50 millioner dollar på  oppkjøp av rettigheter. Forbes anslår at Round Hills årlige avkastning er på ca 15%, noe som gir en  payback til investorene på 10 %. Det anses som bra.   

Frankie
The Man With The Golden Voice: Frank Sinatra. Foto: Wikipedia. 

Samtidig dukket det for noen år siden opp en helt ny markedsplass, en form for børs, som under navnet Royalty Exchange ifølge dem selv skal "forløse den økonomiske kraften i immaterielle rettigheter". I følge børsen var rettighetstransaksjoner tidligere en svært "privat" affære, bare tilgjengelige for industriinnsidere som holdt kortene tett til brystet. Dette mener de har holdt prisene lave og de egentlige verdiene skjult, hvor "private investorer utenfor bekjentskapsmiljøene mistet muligheten til en betydelig avkastning". Deres online markedsplass er åpen for alle til fordel for alle – og er copyrightindustriens svar på Airbnb. Avtaler inngått på denne børsen innebærer ingen overføring av selve eierskapet til opphavsretten, det er inntektsstrømmen de deler på. Så langt har børsen formidlet avtaler for flere hundre sanger.

Hva skjer' a – i Norge

Utfordringene omkring tilgang til risikokapital og finansiering av norsk musikkliv er noe både Kulturdepartementet og en rekke andre aktører, inklusive Kunnskapsverket – Nasjonalt senter for kulturelle næringer, har vært opptatt av en stund.

Flere utredninger denne våren løfter inn ulike problemstillinger knyttet til disse utfordringene. I rapporten (Virke)Apparatet bak musikken – rekkevidde og presisjon (Kunnskapsverket 02-2017) skrevet av Anders Rykkja, fremheves bedre tilgang til risiko- og investeringskapital, fortrinnsvis gjennom lånebaserte tilskuddsordninger og at det er lav etterspørsel og lite behov for nye virkemidler. Rapporten er andre delrapport i Kunnskapsverkets forskningsprosjekt på kulturelle næringers bruk av virkemidler, som går over flere år.

-Det er ikke overraskende, men desto gledeligere er det at et flertall av informantene i rapporten understreker at det ikke er mangelen på startkapital eller prosjektmidler som hindrer dem i å satse, det er tilgangen på lån. Ingen av selskapene er særlig opptatt av nye tilskuddsordninger eller mer gratispenger – de vil ganske enkelt ut av klientrelasjonen. Dette er aktører som for egen regning og risiko har bygd bedrift og stablet den på bena, sier Anders Rykkja. 

Les rapporten her:

I rapporten The music industry in the dawn of the 21st century - networking for a thriving music industry (Kunnskapsverket nr 05-2017), skriver Ricardo R. Álvarez Vázquez, at musikk "kanskje er den kulturindustrien som har sett sin forretningsmodell omforme raskest med gjennom den digitale revolusjonen". Sånn sett mener han musikkindustrien har gjennomgått "en fullverdig Schumpeterian kreativ ødeleggelse, noe som har resultert i nye produkter, tjenester, forretningsmodeller og til og med markeder".

I sin kartlegging av "gamle" og nye såkalte stakeholders kommer han i rapporten frem til at det i dagens marked eksisterer 80 ulike aktører. Dette kaller han for "hypermediation", det vil si at nettet involverer mange flere mellommenn enn tidligere i hver transaksjon.

Les essayet og rapporten til Ricardo her

 

marinna
Marianne Jespersen. 

Dårlig kapitaltilgang er noe som også blir fremhevet i bacheloroppgaven i Kulturprosjektledelse ved Høyskolen Innlandet, Hvordan styrke inntektene fra Norsk musikkeksport? - Momentum i Norsk musikkbransje, skrevet av Marianne Jespersen. En av hovedinformantene er Kai Robøle, direktør i Waterfall Music, som hevder det er stor etterspørsel etter privat kapital i musikkbransjen om dagen, men at investorene ikke er overbevist. "…Man må kunne vise til suksesser og slå i bordet med tall og statistikk som vitner om lønnsomme investeringsmuligheter", sier han.

Banker og investorer ser med andre ord på musikkbransjen som høyrisiko. Grunnen til at Robøle gjennom selskapet Waterfall fokuserer på forlagsvirksomhet og ikke plateselskap, er ifølge ham selv "at det er lettere å beholde forlagsrettigheter i Norge enn det er å beholde masterrettigheter".

Han mener at mye av grunnen til at kapitaltilgangen er så vidt dårlig er at hverken banker eller private investorer kan nok om musikkbransjen til en gang å begynne å sette seg inn i det. For dem ser det fort veldig uoversiktlig og vanskelig ut. - Vi må lære oss deres språk og få dem til å forstå risikonivået og potensialet. Vi har en jobb å gjøre i forhold til å lære oss deres språk, og med å dokumentere caser og vise ”up-siden” i det vi driver med, sier han i oppgaven. 

Les bacheloroppgaven her  

Hele denne problemstillingen er også noe Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring, som ble opprettet av Kulturdepartementet i 2015, har vært opptatt av. Som ett av sine innspill har de foreslått at det opprettes et såkalt Investorforum for kreativ næring. Forslaget baserer seg blant annet på rapporten Mapping of Nordic Creative and Cultural Industries Financial Environment (H. Masalin, KreaNordrapport 1/2012) hvor det blir dokumentert at tilgangen på privat kapital for de kreative næringene i Norden er begrense, og at situasjonen ble enda vanskeligere etter finanskrisen i 2008. Formålet med et slikt forum er å øke private investeringer i kulturell og kreativ næring ved å styrke kompetansen hos bransjene og investorene på investeringer i denne næringen.