Vekst i kulturbudsjettet skal ikke være den viktigste suksessfaktor for en vellykket kulturpolitikk. Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet. Slik er det på alle samfunnsområder - det er nettopp hovedkonklusjonen i produktivitetskommisjonens rapporter.

Et kulturliv på egne ben

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det virker som det er stor grad av enighet om produktivitetskommisjonens økonomiske diagnose om at vår økonomiske gull-alder er over og at vi nå må bli flinkere til å prioritere og bli mer produktive og mer innovative. Etter å ha løftet oss i omtrent 50 år, vil oljenæringene ikke lenger være den motor og finansieringskilde som har berget norsk økonomi og som har gjort det mulig å ha en større vekst i privat forbruk og offentlige utgifter enn andre land. Hva nå, når landet er på vei fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi? Alle sektorer vil bli berørt – også kultursektoren. Mange vil hevde at vi må følge opp produktivitets-kommisjonens analyser, i tillegg til flyktningkrise og eldrebølge med å kutte i kulturbudsjetter. Men er nå det opplagt?

Britenes statsminister Winston Churchill blir ofte sitert på noe han skal ha svart da han ble spurt om å kutte i kulturbudsjettene for å skaffe midler til krigsinnsatsen: "Hva er det da vi kjemper for?"

Kultur- og kunst har til alle tider hjulpet folk til å finne mening og inspirasjon i en kaotisk og truende verden, og til å forme vår virkelighetsoppfatning gjennom symboler og opplevelser når ord ikke strekker til. Kunstens og kulturens oppgave er både å fortrylle og forstyrre, samt utfordre både organisasjoner og mennesker og de rasjonalistiske og byråkratiske trekk ved samfunnet. Kultur og kunst er noe vi som samfunn må ha. I et moderne og komplisert samfunn er kultur og kunst en like viktig del av infrastrukturen som helsevesen, utdanning, kommunikasjon og transport.

Men kulturen og kunsten skapes av mennesker, ikke av Staten. Tidligere kulturminister Trond Giske sa det en gang slik: "Min rolle er ikke kunstnerens. Min rolle som kulturpolitiker er å tilrettelegge for at kulturarbeidere, kunstnere og intellektuelle skal kunne skape kunsten og føre debatten for at kulturen skal drives videre".  Mer penger er bra, når det kommer fra en gjennomtenkt og god ide, men kulturpolitikken skal ikke dreie seg om å bruke mest mulig penger. Vekst i kulturbudsjettet skal ikke være den viktigste suksessfaktor for en vellykket kulturpolitikk. Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet. Slik er det på alle samfunnsområder - det er nettopp hovedkonklusjonen i produktivitetskommisjonens rapporter.

Kulturløftet - godt støttet av vår oljeøkonomi – ga sektoren et sårt tiltrengt løft og rykket den opp i en høyere divisjon. Men som politikkområde dreier kulturpolitikken seg nå etter min mening for mye om bevilgninger og for lite om visjon og verdier. Sektoren bør bruke produktivitetskommisjonens diagnose for å stake ut en strategi for et område av politikken, som ikke bare er en sektor, men et viktig fundament for hva slags samfunn vi ønsker å bygge ut. Skal vi mestre fremtiden trenger vi en ambisiøs kulturpolitikk som ikke er isolert til kultursektoren.

De store trendene i samfunnsutviklingen - som teknologi, digitalisering, internasjonalisering, globalisering, innvandring og utviklingen av det flerkulturelle samfunnet - må møtes med en aktiv kulturpolitikk. Uten en bevisst kulturpolitikk blir det vanskelig å bygge ut et samfunn preget av solidaritet, åpenhet mot verden, identitet, livskraft og energi. Vi kan ikke velge vekk viktige samfunnstrender, men vi kan velge hva slags flerkulturelt og digitalt samfunn som utvikles.

Digitaliseringsutviklingen av kulturlivet er globalt styrt. En viktig utfordring – spesielt for mediebransjen - er at de store internasjonale aktørene – som Facebook og Google - i stor grad får monopol over utviklingen av nettet. Konkurranse fra disse gigantene vil tvinge norske medieaktører til å samarbeide. Her mener jeg myndighetene må bistå. Kultur er ytringer, ofte viktige, av og til provoserende. Uansett vil Norge trenge en kulturpolitikk som sikrer et mediemangfold og en kultur for uredde ytringer.

God kunst kan være oppsplittende og konfliktskapende og lages sjelden på bestilling fra offentlige organer. Veien fra gode politiske intensjoner til praktiske resultater kan være komplisert og lang. Myndighetene har ingen garanti for at kultur- og kunstlivet, og noen ganger publikum, opptrer slik myndighetene ønsker. For å stimulere til kunstnerisk nytenkning er det avgjørende at det finnes flere finansieringskilder enn de offentlige budsjettene. Kunst og kultur trenger derfor påfyll fra private fond og stiftelser for å unngå at kunst- og kulturlivet blir for avhengig av det offentlige og myndighetenes krav til rapportering og søknadsskriving.

Den viktigste «beskjeden» fra produktivitetskommisjonen er at alle virksomheter må ha større oppmerksomhet på kvalitet og resultater enn på innsatsfaktorer. Rent politisk er det en krevende oppgave å formulere et godt kulturpolitisk program som både ser på kunst og kultur løsrevet fra økonomisk nyttetenkning, og som lovpriser kulturens nytteverdi. Kunsten har et mer utforskende, grensesprengende element i seg enn kulturen. Mens kultur skal gi oss identitet, skape trygghet og dannelse, skal kunsten utfordre oss til å søke nye horisonter, gjøre oss kritiske og innovative. Kvalitet i kultur og kunst oppstår som et resultat av et godt samspill mellom kunstneres og institusjoners ideer og mestring av de virkemidler som velges for å levere tilbud på bakgrunn av brukeres reaksjoner.

Det er derfor de forskjellige fagmiljøene innenfor kultur og kunst selv må ta førerrollen i kvalitetsdebatten. I samarbeid med næringsliv og politikk må derfor kultursektoren samarbeide om å utvikle en nasjonal strategi for hvordan vi som samfunn kan få mer ut av den spisskompetansen kulturen, kunsten, de kulturelle og kreative næringene kan ha i de krevende omstillings- og innovasjonsprosessene som hele samfunnet nå står overfor. Alle land ønsker seg flere arbeidsplasser i de kreative næringene og det arbeides med å lage strategier – også i Norge - for å utvikle disse spennende næringene. I fremtidens kunnskapsøkonomi trenger Norge flere bein å stå på, hvor kunst og kultur kan være et slikt bein. For å få det til må vi blant annet klare å selge mer kultur til utlandet og skape flere lønnsomme arbeidsplasser i de kreative næringene. Her ligger kanskje den viktigste utfordring fra produktivitetskommisjonen til kulturpolitikken.

Jan Grund er professor i helseledelse ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Campus Kristiania, og var tidligere tilknyttet Handelshøyskolen BI innenfor samme fagområde og som instituttleder og prorektor. Han har ledet flere regjeringsoppnevnte utvalg og skrevet en rekke bøker, blant annet Kulturpolitikk er kunst (2008). Grund har vært styreleder- og medlem i en rekke råd og utvalg innenfor akademia og i flere kulturinstitusjoner. Han var en av initiativtakerne til opprettelsen av studiet Kultur og ledelse ved BI, og var i flere år styreleder for Arts and Business, som ble nedlagt i 2014.